Vertikal produksjon er en ny produksjonsform som er i ferd med å bre seg internasjonalt. Den består av dyrking av grønnsaker, urter eller til og med bær i lukkede rom med streng kontroll på produksjonsfaktorene. Kan en slik dyrkningsmåte være et hjelpemiddel for å øke norsk produksjon av enkelte matvarer?
Begrepet vertikal produksjon brukes om planteproduksjon i flere etasjer/høyder i lukkete, sterile rom med styrt kontroll på alt fra lys, temperatur og fuktighet til tilførsel av næringsstoffene plantene trenger. Urter, microgreens, salat og spiselig blomster er de mest aktuelle kulturene for vertikal produksjon per i dag, men det pågår også testing av alt fra jordbær, agurker og tomater til den mer eksotiske wasabiplanten.
Vertikal produksjonsanlegg, eller plantefabrikker som det også kan kalles, reklamerer ofte med at de etterligner det beste fra naturen ved å styre lys, temperatur, vann- og næringsstofftilførsel og CO2-nivåene. Dette gjør at produksjonstiden går ned, avlingsmengdene opp og holdbarheten forbedres. Siden produksjonen skjer i lukkede rom unngår de insekter, forurensing og eventuell kontaminering av plantene. På den måten loves det jevn avling og kvalitet hele året.
I motsetning til vanlig drivhus eller frilandsproduksjon som benytter energi fra sola til å gi plantevekst, baserer vertikal produksjonsanleggene seg på LED-lys som lyskilder. Ved å bruke lys med ulike farger og intensitet, fra ultrafiolett til infrarødt, kan solstrålenes påvirkning på plantene etterlignes uansett tid på året. Kostnaden ved innkjøp av lysanlegget har vært en stor post i økonomiregnskapet hittil, men på grunn av økt etterspørsel er prisen på LED-lampene i ferd med å reduseres nå. LED-lyspærer avgir både energi og varme. Selv om energiandelen hver LED-pære gir stadig øker, medfører det høye antallet pærer at det er behov for god klimastyring for å unngå kondens i produksjonsanlegget.
Denne produksjonsformen er antagelig godt egnet i land med knapphet på arealer, hvor vann er en utfordring og tradisjonell produksjon krever bruk av sprøytemidler. En av fordelene som trekkes frem med produksjon i lukkede rom er at det (vanligvis) ikke er behov for plantevernmidler. Siden eksisterende norsk urteproduksjon heller ikke bruker plantevernmidler, må dette være en forutsetting.
Plantefabrikkene, som like gjerne kunne vært kalt teknologigårder, kjennetegnes ofte ved at det brukes kameraer og sensorer til overvåkning og datainnsamling, kunstig intelligens for å tolke dataene og bidra til bedre produksjonsstyring, samt at svært mye av driften er automatisert og robotisert. For å få økonomi i anlegg med mye automasjon kreves det spesialisering av sortene som dyrkes og store produksjonsvolum.
Siden produksjonen skjer i lukkede rom kan produksjonen mange steder ligge mye tettere på boligområder enn vanlig produksjon, for eksempel i et lagerbygg på et industriområde rett utenfor en by, og dermed medføre mindre transport frem til kundene. For norske forhold vil slik storskalaproduksjon potensielt kunne medføre økt transport, ved at en sentralisert plantefabrikk kan erstatte mange eksisterende, lokale produsenter. På den annen side kan slike anlegg kanskje ta endel av volumene som importeres per i dag, og dermed redusere disse transportavstandene.
Denne nye produksjonsformen begynner å spre seg i verden og også i Norge er ulike aktører i gang med eller planlegger å etablere slike plantefabrikker. Derfor inviterer Gartnerhallens TeknoForum, sammen med BAMA, Norgro og Felleskjøpet, Gartnerhallens produsenter innen salat, urter og jordbær, samt andre som er interessert i temaet til workshop om vertikal produksjon. Les mer om arrangementet på Gartnerhallens nettside.
Grønt TeknoForum 